Dvergfalk

I år hadde jeg spesiellt store forventninger før kursen ble satt mot Lierne i Trøndelag.  Dette er et område jeg ellers har hyppige møter med både dagrovfugler og ugler. Smågnagerbestanden i år skrudde forventningene himmelhøyt i været. Slik ble det ikke.

Et nærmest fravær av rovfugler var fasit etter ei helg i ellers spennende natur. Smågnagere krydde det av. Har også sett at Knut Sverre Horn har stilt spørsmål rundt dette i et av sine blogginlegg (forøvrig en meget bra blogg). Noe svar på dette inkonsekvente fenomenet har jeg ikke.

For å ramse opp mine observasjoner fra Lierne kan nevnes et glimt av en falk og et møte med et kull dvergfalk som jaktet ved en skogsvei i Sørli. Det var det. Ferdig!

Legger ved et par kjappe eksponeringer av dvergfalken.

Randabergs frittgående høns.

Denne uka var jeg på jobb i Rogaland. Da jeg passerte et jorde på Randaberg ble jeg oppmerksom på noen halvstore fugler  på en åker. Først trodde jeg det var spover. Spovene fikk etterhvert lang stjert og kort nebb. Det var fasan. En for de fleste av oss fremmed fugl. Jeg ble egentlig litt overrasket over at fasanen var så skvetten og sky. Kjapp til beins skvatt de over åkeren og forsvant ut av fotohold på et blunk. Et noe mindre nevrotisk individ ga meg noen kjappe eksponeringer før den lettet og etterlot meg med beina plantet mellom vannskadet hodekål på et jorde på Randaberg.

Frynsegoder

Når jobben din bringer deg rundt i det ganske land  fører det unektelig til at du oppnår litt frynsegoder. I mitt tilfelle er dette møter med tilfeldige fotoobjekt langs min ferd på kryss og tvers, senest i nordnorsk natur. Dette gjør meg mer fornøyd med mitt yrkesvalg.

Har nylig besøkt Troms og Nordland og fikk tynt noen tilfeldige snapshots  inn mellom ellers ærlig arbeid.

Lofotfjell

Sen august i Vesterålen

Speiling

Storskarv. Engeløya i bakgrunnen

Storskarv

Brusefugl

Terne med Lofotfjell i bakgrunnen

Eleganten

På tide å begi seg sørover

I det siste.

I det siste har det blitt lite tid til målrettet fotografering. Det vil si bilder som er planlagt så godt det lar seg gjøre av en modell som er totalt uvitende om sin rolle i settingen. Også kalt naturfotografering. I praksis bilder av en fugl eller et dyr som opptrer naturlig i en forutsigbar situasjon. De fleste gode naturfotografi er tatt i forbindelse med utlagt åte, til dels hekking/yngling eller naturlig oppførsel i samsvar med levesett, ofte varierende med årstid.

Ravnen er alteter. Her er det krekling på menyen.

Flukt.

Glimrende flyver, men på bakken keitete.

Flott råbukk fra Jøa.

Av og til kan brukbare bilder være frukten av tilfeldige møter i hverdagen. Slik som disse unge ravnene på Strynefjell. Eller denne råbukken på øya Jøa utenfor Namsos. Kanskje ikke topp teknisk og i orginalitet, men som opplevelser i hverdagen, helt optimalt.

Helg i Villmarka

Kliss våt røy.

Klar for steikepanna.

Det er ikke mange områder i Norge som kan måle seg med Lierne og Børgefjell hva angår en følelse av å være i villmarka. Flotte fiskevann med til dels stor fisk, rikt fugle og dyreliv samt en nydelig natur å hvile øynene på. Ikke minst er det et faktum at er det noe sted i vårt langstrakte land der det er en sjanse for at du kan gå deg på en bjønn, ja så er det her.

Sist helg slo jeg leir ved et fiskevann i Lierne for å slappe av med fiskestang og kanskje ta ett og annet bilde av det som eventuellt måtte by seg. Jeg ble rundelig tildelt regn. Bøttevis. Med unntak av søndag var himmelens sluser døgnåpne. Det resulterte etterhvert i våt sovepose, vått reinskinn og erkjennelse av at mitt gamle Ferranotelt ikke lengre var i god forfatning. Det naturen imidlertid var litt gjerrig på denne sensommerhelga var fisk. Den lokale fjellfisken var måteholden hva apetitt angår, uavhengig av om jeg serverte nymfer, tørrflue, spinner eller annet fristende djevelskap. Kanskje like bra. En del av mine suppeposer begynner å bære preg av tidens tann og har en "best før" datering fra svunne tider.

Til tross for motgang hva fisk og vær angår ble det ei fortreffelig og minnerik helg. Storlom som lå ute på vannet og jaktet fisk klaget høylytt med jevne mellomrom. Traner som fløy over myra landet med trompetfanfarer ett eller annet sted bak en åsrygg. I lyngen kravlet lemen og mus om hverandre og pilte i alle retninger. Hadde litt moro av å legge ut små biter med ost til smågnagerne. Slikt blir det fest av i fjellets underskog.

Alt i alt en flott helg i selskap med knott og mygg. En del inntrykk og bilder som blir gjenstand for mimring i mørke vinterkvelder. Drømmer og fantasier om seriøs fjellfisk som vaker og slurper i seg flua mi. Gjømt og glømt er dårlig vær og arrogant ørret en tidlig augustdag i 2011.

Tidlig morgen og et glimt av sol streifer over vannet.

Prøver å overliste fisken med ei tørrflue.

Røya lokker på ungene.

Det vrimlet av lemen i fjellet.

Det meste ble vått.

Fluefisker med dårlig selvbilde.

Kortvarig lykke

Vakkert beliggende mellom irrgrønne fjellsider ligger Jølstravatnet. Vannet er 3 mil langt og gjør krav på nesten 40 km2 av det storslåtte landskapet i hjertet av Sunnfjord. Jølstravatnet regnes som et av Norges beste fiskevann. Det foregår et betydelig yrkesfiske etter ørret i vannet. Ørreten er av høy kvalitet og blir i stor grad benyttet til produksjon av rakfisk. Og... vannet huser stor ørret. Største garnfanget fisk er 15,5 kg og på stang 12,1 kg. Her er det åpenbart duket for seriøst sportsfiske. Og best av alt, her bor jeg.

Utløpselva Jølstra er ikke snauere hva sportsfiske angår. Fisk fra vannet går ned i elva på næringssøk. Hvert år tas fisk på opptil flere kilo i elva. Sommeren 2009 ble det foreksempel tatt 3 ørreter på over 4 kg. Den lokale storfiskeren Tore Gamborg kan skryte av 7,1 kg, bare for å ha nevnt det.

Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri landet ørret i denne divisjon. En regntung dag for tre år siden lot en flott ørret på knappe kiloen seg friste av min tørrflue og det var det siste den gjorde i denne verden.
Imidlertid har jeg sett større utgaver av arten i elva. Tre karer sto og fisket på motsatt side av elva da jeg ble oppmerksom på at en av karene tydelig kjørte fisk av det større slaget. Kompisene la fra seg stengene og vadet ut for å assistere med håving. Håving ble det lite av ettersom fisken slet og etterlot seg tre frustrerte fiskere ved elvebredden. Hovedpersonen avslørte forøvrig et språkbruk i overkant farverikt.

Den ulykkelige fiskeren vasset slukøret inn og satte seg på elvebredden mens kameratene forsatte fisket. Hovedpersonen satt fortsatt apatisk og stirret ut i elva. Etterhvert ga de seg og tuslet hjemover.

Jeg var alene i elva. Landet en og annen fisk. Greier ikke helt å forklare det men et eller annet fikk meg til å kaste blikket oppover elva og følgende bilde fester seg til minnet. En gubbe av en ørret skyter opp av vannet og henger i lufta, høyt over vannflata. Det varer en evighet før den i en kaskade av vann forsvinner og er borte. Herre Gud, den var diger. Jeg tar helt sikker feil men 3 kanskje 4 kilo. Minst! Dette var nok den fisken min apatiske fiskebror hadde et alt for kort møte med tidligere denne ettermiddagen. Resten av fiskeøkta består av oppstrøms fiske med høy puls som etterhvert avtar.

Neste dag står jeg på motsatt side med lett haspelstang ladet med lett blysøkke og ulykkelig mark. Lander jevnlig fisk pluss minus halvkiloen før det plutselig blir tyngde i den andre enden av snøret. Yes, der er den. Den raser ut skrått nedstrøms. Snella skriker mens meter på meter snøre raser ut. Denne sitter godt. Endelig. Der er den oppe. Sporden pisker i vannflata. Men, det var da en litt pinglete vannsprut? Hva er dette! Verden er brutal og til dels ondsinnet. Min storørret var småvokst og uheldig. Den hadde bommet på marken men blitt kroket ved sporden. Det ga fordeler hva angår trekkraft men utgangen ble likevel fatal for den unge ørretten.Hva meg angår, lykke er en flyktig greie.

Jølstraørret

Jølstraørreten er i god kondisjon.

Noen ting varer evig.

Min bestefar bygde i sin tid en liten og enkel hytte i Singsåsfjella i Trøndelag. Ei lita stue med peis. Et om mulig enda mindre kjøkken og et i disse proposjoner digert soverom med fire sengeplasser. To køyesenger med gangplass i mellom. Her var vi ofte i mine barne og ungdomsår.

Det var trangt om plassen men det ble mer enn oppveiet av kos og trivsel i hver cm2.  Når  været var bra ble all mat kokkelert ute på hyttetunet. Der hadde vi et åpent ildsted. På litt våtere dager... tja, det gjorde vel egentlig ingen forskjell.

Imidlertid er dette ei hytte slik ei hytte skal være. Primitiv med vedfyrirng, oljelamper og utedo. Strengt tatt må det vedgås at utedoen er av nyere dato og derfor må innrømmes å være en luksus som har sneket seg inn i senere og mer moderne tid. Det får tilgis, ellers er alt som før.

Tunfuglen vår.

Lavskrike

Som foreksempel tunfuglen vår. Lavskrika. Sjarmerende, tillitsfull og forutsigbar. Den dukker opp så fort en eller annen smeller i hyttedøra. Lander mjauende i ei gran og forventer gjestfrihet og rundelig tildeling av brød. Slik var det den gang og slik er det nå.