Vindkastene brummer utenfor husveggene og desemberregn slår hørbart mot vinduet. Selv midt på dagen er det halvmørkt. Ikke en snøflekk gjør en forskjell i det bildet.
Tankene flykter tilbake til en sommerkveld i Singsåsfjella i Sørtrøndelag. Skogsvatnet kalles Stortjønna. Egentlig et noe ambisiøst navn på ei tjønn du rusler rundt på et kvarter. Dog kan det vel forsvares, ettersom nabotjønna lett rundes på 5 små minutt. Fisken her er småvokst og går under kategorien steikefisk. Det den mangler i størrelse, tar den rikelig igjen i bitevillighet.
I slike omgivelser er det godt å være til. For mange år siden, satte min bestefar opp en liten hytte her. Velsignet langt fra folk, midt i villmarka. Her ved skogholtet ved hytta, opplevde min mor å støkke en bjørn for noen år siden. Hun så aldri dyret, men hørte at det flyktet inn i skogen. Først trodde hun det var en elg, men spor i myra avslørte bamsefar. Sporet var så ferskt at myrvatnet fortsatt seig inn i avtrykket.
Ved en annen anledning dro min bror ned på tjønna for å fiske på isen. På tur tilbake til hytta, ble han var et dyrespor som krysset myra, med retning mot skisporet han hadde etterlatt på vei ned til isen. I det dyret møter skisporet, dreier det av og forsvinner inn i skogen. Avtrykket røpet at det var gaupa som var på tur. Hadde han sittet i riktig retning ville han sett skogskatten ute på myra.
Jeg plukker noen fisk til frokost i morgen, og rusler opp til hytta. Her blir jeg møtt av lavskrika. Den lander mjukt i ei bjørk på tunet, mjauer sjarmerende, og forventer litt brød. For all del, herfra reiser du ikke sulten.
Om noen dager snur sola. Med litt godvilje kan man kanskje si at det smått går mot vår. Det ligger en skatt inne i Singsåsfjella som lokker.