Når jeg rigger opp leir på mine turer i skog og fjell i hekkesesongen, er "minerydding" en viktig rutine. Det betyr at jeg systematisk saumfarer de nærmeste omgivelsene for eventuelle reir som kan bli forstyrret av mitt nærvær. Så også denne helga.
Telt ble satt opp, ting satt på plass, liggeunderlag og sovepose lagt inn og det som ellers hører til det å rigge opp en leir. Nå skulle det fiskes fjellørret!
Da skvetter en sivspurvdame ut av blåbærlynget knappe 2 meter fra teltveggen. Den lille fuglen hadde trykket så hardt på reiret at det er en Guds lykke at jeg ikke har trampet den ned. Pokker! Det er bikkjekaldt med nordavind og haglbyger mellom solstreifene så den må nok tilbake på eggene kjapt. Ut med sovepose, liggeunderlag, ting som er kommet på plass og det som ellers hører til, nedrigging av telt og man er på flyttefot.
Sivspurven ga meg litt ekstraarbeid men gjorde opp for tort og svie ved å være en hyggelig nabo i et par dager. Det var dårlig bett denne helga. Dette innlegget burde fortelle om sprek fjellørret med skrytebilder av blodrød fjellfisk som freser i steikepanna. I stedet handler det stort sett om en liten fjærball med stort morsinnstinkt.
Nevnte jeg at jeg denne morgenen 2. juni måtte skrape bilrutene før jeg dro?