21. januar

                                

Etterhvert har ørnene mine blitt ganske så trygge på foringsplassen. Her har jeg hatt de store rovfuglene i kosten i 4 år nå. Så trygge er de blitt, at det har skapt et lite problem. I alle fall når det gjelder havørna. Som matfar kunne jeg tenkt meg litt posering i tørrgadder, og på høvelige sitteplasser rundt åtet, nærmest som et slags takk for maten. Men neida, havørna er blottet for for takt og tone og kommer dundrende inn, rett i matfatet.

Ørn på åte er ikke spesiellt orginalt og spennende hva bilder angår. Med etableringene av de mange kommersielle foringsplassene, har det etterhvert blitt litt i meste laget, man blir ganske enkelt mett. Opplevelsen derimot, den står på egne ben. Å sitte å betrakte en så rå fugl 10 meter fra skjulet, uvitende om din tilstedeværelse, er ganske enkelt ubetalelig. I dag var det tre havørner, en voksen og to ungfugler. Kongeørna derimot, var fraværende denne dagen.

På tur opp til skjulet hadde jeg en spesiell opplevelse i dag. Det er en tett bestand av hjort i området. Sportråkk går på kryss og tvers i skogen. I det jeg kommer over en kolle, fødes et lysspill i den svarte natta foran meg. I skinnet fra hodelykta lyser et titalls dyreøyne i terrenget foran meg. Umiddelbart setter dyrene seg i bevegelse, og refleksene danser buktende til høyre og venstre, Forsvinner i det dyret snur seg vekk, for så å dukke opp i det hjorten snur seg igjen, danser videre, hit og dit, opp og ned. Hvor mange dyr det var i flokken vet jeg ikke, men summen av øyne gjorde opplevelsen spesiell og litt uvirkelig.

Av og til slår det meg hvor heldig jeg er, som har vett til å stå opp klokka fem en blåfrossen januarmorgen, legge ivei innover skogen i djupsnø, og tilbringe 14 timer i ei lita presenningbu. Ikke alle skjønner det!

   

 

         
                        

Blanke ark

En familie sangsvaner beiter i utløpet av ei elv i Lofoten. Opptatt med sitt. Fokus er primærbehovene, mat og trygghet. Svanene bruker ikke tid og ressurser på å tilegne seg mer enn de strengt tatt trenger. Dette elveoset dekker dagsbehovet til den lille familien. Her kan de beite seg mette, krabbe opp på iskanten, sove og pusse fjærdrakta. Mer skal ikke til for å ha et levevis, slik ei svane ser det.

Litt kan vi vel lære av hvordan ei svane forholder seg til livet. Visst har vi vel større og mer vidløftige krav i tilværelsen enn trygghetsfølelse og en mett mage. Likevel er det lett slik at krav til materielle verdier og et evig statusjag krever så mye energi og tid, at vi knapt rekker å leve et rikt liv.

Enhver må selvfølgelig kunne definere hva som er et godt og innholdsrikt liv. Ingen kan påberope seg å ha fasiten på det. Likevel tillater jeg meg å stusse på folk som ser verdien i å oppleve skjægården med en illsint 100 hk Mercury i hekken på en kortvokst plastbåt. Eller joggeren som har lagt trimturen langs skogsstien, iført hodetelefoner og ørene proppet med Topp 10 lister og vet ikke hva!

Det er ikke sikkert at våre forfedre hadde det samme forhold til et matbål i skogen slik vi har. Sannsynligvis ikke. Likevel, i et travelt og moderne samfunn er det ren og skjær folkehelse i en sotsvart kaffekjel som kjærtegnes av bålflammer under ei krokfuru. Og, det koster ikke ei krone!

Året er nyfødt og stort sett aldeles vakkert i vår del av verden. Her har vi blanke ark og fargestifter til fri utfoldelse. Vi kan skape vår egen fasit. Forme livet slik vi vil.

Tilslutt vil jeg takke alle som har fulgt bloggen min gjennom 2014, og ønske dere et innholdsrikt Godt Nyttår!