Late sommerdager. Del 2

Ikke et ondt ord om svette bilturer mellom europeiske storbyer, eller innsjekkingkøer på internasjonale flyplasser.  Mange liker visst det.

Alternativt kan man jo lempe telt, sovepose og fiskeutsyr inn i bilen, og skamløst nyte den fantastiske naturen vi har rett utenfor stuedøra. Det kan jo ikke bli feil. Ta ting som det kommer. Bare være til.

Det er mye legemlig og mentalt drivstoff i en kveldstund ved et stille fjellvann. Kjenne på lykken når en sølvblank fjellørret glir inn i håven. Konstatere at kvelden byr på sprøstekt ørret ved et knitrende bål i vannkanten. Krype ned i soveposen, kjenne lukta av teltduk og gli inn i søvnen i det øyeblikk en lom roper ute på vannet.

 Det er ålreit ferie det også.

Late sommerdager

Det skal så lite til

Alt for sjelden ligger jeg i lyng og gress. Jeg overser en hel verden av form og farveprakt. Blomster og vekster strekker seg mot sola og gjør krav på sin lille flekk på jord. Uendelig vakkert, bare man evner å se det.

I går plukket jeg et par blåklokker og var lykkelig med det. Mer skal det ikke til.

Odins hjelper

Dårlig betalt!

Det har tatt sin tid og krevd tålmodighet å etablere fotoskjul for måren. Så langt har det vært dårlig betalt. Nå ser det imidlertid ut til å gi litt avkastning. Etter å ha innvilget ti- og tjuesekunders besøk, har måren nå begynnt å akseptere mitt nærvær. Den betaler nå små avdrag for rosiner, fiken og honning. Det var på tide. Jeg har tidvis sittet i kamuflasjen og tenkt onde, smålige tanker om rasjonering av godsakene.

Det blir unektelig litt stas når du lykkes med egen mårplass. Bare det å fotografere dette sky rovdyret er en opplevelse. Det krever en del arbeid og tid, men belønningen er mårbilder i ditt eget unike miljø. Det smaker litt ekstra av det.

Den forhastet seg ikke i går kveld heller. Sent på kvelden, etter at lukkertider begynnte å bli farlig lange og isoverdier drøye, dukket den opp. Tydelig stresset og med nesa mer i været enn i godsakene. Etter å ha lepjet i seg litt økonomihonning, hev den seg bortover lyngen i panisk retrett. Men nå er det jo en gang slik at har du blitt hekta, så blir fristelsen ofte for stor. Måren kom kjapt tilbake. Den fikk søtsaker, og jeg fikk et par hundre bilder. Det er det, min kjære mårvenn, som kalles vinn-vinn.

 

Smålom i drift

Hver gang jeg har besøkt lomtjønna, kjører jeg forbi reirplassen ved motsatt bredd av der jeg har satt opp kamuflasjen, bare for å se om den forsatt ligger på egg. Reiret ligger bare 20 meter fra en bilvei. For en drøy uke siden, reagerte jeg på at noe ikke stemte. Lommen lå på reiret, men ikke på samme sted som tidligere. Reiret viste seg å ligge på ei flytetorv som drev med vær og vind ute på tjønna. Nå var reiret drevet fem, seks meter siden sist.

I går lå ingen lom på reiret, begge lå og hvilte ute på vannet, den ene bare et par meter fra reirtorva. Jeg så ingen unger, men regner med at de lå gjemt inne i sivet inærheten.

Utpå kvelden kom begge lommene svømmende tett forbi kamuflasjen, og tillot litt portrettfotografering. På det nærmeste var de bare to meter unna. Dårlig kameravinkel og urolig vannflate ødela for de store bildene, men morro lell!