Noen ting varer evig.

Min bestefar bygde i sin tid en liten og enkel hytte i Singsåsfjella i Trøndelag. Ei lita stue med peis. Et om mulig enda mindre kjøkken og et i disse proposjoner digert soverom med fire sengeplasser. To køyesenger med gangplass i mellom. Her var vi ofte i mine barne og ungdomsår.

Det var trangt om plassen men det ble mer enn oppveiet av kos og trivsel i hver cm2.  Når  været var bra ble all mat kokkelert ute på hyttetunet. Der hadde vi et åpent ildsted. På litt våtere dager... tja, det gjorde vel egentlig ingen forskjell.

Imidlertid er dette ei hytte slik ei hytte skal være. Primitiv med vedfyrirng, oljelamper og utedo. Strengt tatt må det vedgås at utedoen er av nyere dato og derfor må innrømmes å være en luksus som har sneket seg inn i senere og mer moderne tid. Det får tilgis, ellers er alt som før.

Tunfuglen vår.

Lavskrike

Som foreksempel tunfuglen vår. Lavskrika. Sjarmerende, tillitsfull og forutsigbar. Den dukker opp så fort en eller annen smeller i hyttedøra. Lander mjauende i ei gran og forventer gjestfrihet og rundelig tildeling av brød. Slik var det den gang og slik er det nå.