Tellkjuksa

Dette er Tellkjuksa. Kjært barn har mange navn, sies det. Lavskrika er intet unntak. Rauskrike, rauskjor, lavkjosa og som sagt tellkjuksa.

Fra gammelt av ble lavskrika sett på som en ulykkesfugl. Det latinske navnet betyr ulykkesbringende pratmaker. For meg betyr det imidlertid lykke å møte denne vakre rustrøde fuglen. Nysgjerrig og tillitsfull dukker den plutselig opp, glir lydløst fra tre til tre, pludrer litt, og er borte vekk igjen.

Uredd, grensende til det naive, lar den seg med litt tålmodighet mate fra hånden. Min onkel Einar, matet den inne i hytta en gang. Vennskapet mellom mann og fugl var vel etablert og harmonisk. Skrika satt og lot seg mate. Stemningen var vennlig og fuglen pludret og mjauet fornøyd mellom matbitene.

I det Einars kone Sissis dukket opp i døråpningen, ble freden brutt. Småpludringa opphørte og lavskrika ytret umiddelbart sitt mishag over inntrengeren med indignerte skrik og høylytt skjelling.

Artig bekjentskap denne Tellkjuksa.

Vinter i Vesterålen

Et lite stykke Norge

Reine i Lofoten

Reine i Lofoten. Snøbygene kommer veltende inn fra havet og legger deler av landskapet i dunkelt mørke. Gjennom sprekker i skydekket kjemper lyset imot og holder stand for en stakket stund.

Litt dystert, men veldig storslagent og vakkert.

Tidlig lengsel

Augustkveld

Det var det. Nok en sommer er over. Høsten har lagt sitt farvesprakende teppe over landskapet. Et vart strø av nysnø ligger på de høyeste toppene når det første dagslyset kryper frem, og nattefrosten  som kvitner skogslyngen gir motvillig opp og blir til dugg som blinker i lav morgensol.

Tilbakelagte sommerdager i skog og fjell har vært gode. Vakker og storslagen natur har beriket livet for den som har vett til å sette pris på den. Tråkk langs stilleflytende fjellbekker, der blåstrupen synger fra toppen av ei fjellbjørk. Vandre med fiskestang ved tjønn og fjellvann, der landskapet speiler seg ubeskjedent i den blanke vannflata.

Denne sommeren har teltet ganske flittig vært i bruk. Til tross for mye vått vær, har jeg også fått noen overnattinger i lyngen, med himmelen som tak. Ingenting kan måle seg med det. Sovne til svarttrostens melankolske sang i de sene timer, for å møte dagen grytidlig i skarp og småkjølig luft. Koke kaffe fra sengeleiet, legge innpå ei klype General og bare være til. 

Jeg kjenner lengselen etter våren allerede. Det er da altfor tidlig?

 

  

Kontraster

Fra Nordland

Tilbake til start

Tidlig i tenårene fikk jeg mitt første kamera. Et Miranda Sensorex med en Soligor 400mm, 5,6. Annen optikk var overflødig. Her skulle fotograferes fugler. Når jeg i tillegg var sambygding med naturfotografenes grand old man, Jon Østeng Hov, ja så var vel kursen staket ut.

Den gang ble det fotografert mye sort/hvitt. Ikke minst av økonomiske årsaker, dias var jo svine dyrt. Selv synes jeg sort/hvitt kler mange motiver godt. Kanskje spiller nostalgien en rolle her. Likevel vil jeg tro at sorthvitt evner å få frem stemninger og kanskje også i enkelte motiver trigge fantasien hos betrakteren.

Dette bildet av en grønnstilk i motlys har jeg valgt å legge ut fordi jeg selv synes det fungerer. Det hadde vært gøy å få konstruktive tilbakemeldinger på dette. Mest fordi jeg er usikker på om jeg er helt på jordet. Ikke minst når det gjelder etterbehandling.

Og vit det, jeg er slett ikke hårsår!

Fjellets gull

Merkelige greier. Den kan lede til håndgemeng, grovt språkbruk, baksnakkelser og kan hente frem de mørkeste sider i vår sjel. Historier om grunneiere som har hyret inn vakt for å overvåke moltemyrene. Her skal ikke plukkes et bær må vite!

Det skjer noe med folk når det gjelder molte. Det klikker litt. Min søster Lisbeth, er et eksempel på det. Hun reiser glatt femti mil for å plukke fem liter molte og er lykkelig med det! Det pussige er at hun egentlig ikke liker molte.

Leste nylig om en kvinne som gikk seg fast i myra med et lite barn i meis på ryggen og måtte reddes opp av redningsmannskaper. Hun likte heller ikke molte. Forstå det den som kan.

Åkkesom. Vakker er den, enten du liker den eller ikke.