Tidlig lengsel

Augustkveld

Det var det. Nok en sommer er over. Høsten har lagt sitt farvesprakende teppe over landskapet. Et vart strø av nysnø ligger på de høyeste toppene når det første dagslyset kryper frem, og nattefrosten  som kvitner skogslyngen gir motvillig opp og blir til dugg som blinker i lav morgensol.

Tilbakelagte sommerdager i skog og fjell har vært gode. Vakker og storslagen natur har beriket livet for den som har vett til å sette pris på den. Tråkk langs stilleflytende fjellbekker, der blåstrupen synger fra toppen av ei fjellbjørk. Vandre med fiskestang ved tjønn og fjellvann, der landskapet speiler seg ubeskjedent i den blanke vannflata.

Denne sommeren har teltet ganske flittig vært i bruk. Til tross for mye vått vær, har jeg også fått noen overnattinger i lyngen, med himmelen som tak. Ingenting kan måle seg med det. Sovne til svarttrostens melankolske sang i de sene timer, for å møte dagen grytidlig i skarp og småkjølig luft. Koke kaffe fra sengeleiet, legge innpå ei klype General og bare være til. 

Jeg kjenner lengselen etter våren allerede. Det er da altfor tidlig?