Mot høst

Dagen blir kortere. Sola haster med å trekke seg ned bak horisonten. Skogene stilner og fuglesang erstattes med sus av hissige vindkast som rasker med seg løvblad som smått gulner. Lufta er skarp for den som møter dagen tidlig.

På Jærens strender samles de. De som har gitt liv til myrlandskapet, fjellet, skogene og mellom skjær og holmer. Nå forlater de oss. Men de kommer tilbake. Noen av dem. Og godt er jo det.

Er det mulig!

Rondane. Søndag 12 august. Helga har bestått av fjellvandring uten ambisiøse mål. Tidlig frokost i lav morgensol og sene kvelder med tanketømming og påfyll av meningsfylte inntrykk.

Ligge i lyngen og se kaffegruten presse seg opp i kjeletuten. Lukta av kaffe krydret med innslag av fuktig myr. Nyte et speilegg mens heipiplerka svirrer rundt og kvitrer sin tilstedeværelse, beskjedent men med krav på sin plass i fjellheimen. Ei rødmalt seter speiler seg i den blanke vannflata. Det er så vakkert .

Helga har gitt meg mange inntrykk. Inntrykk jeg har forventet og uten regning er blitt tildelt. Helt hverdagslige ting. Ikke noe sensasjonelt, spektakulert. Bare det jeg trenger. Ro og harmoni i et ellers hektisk livsløp.

Med generøs hånd tildeler Rondane meg likevel en liten bonus. Nærmest som takk for besøket. Mens jeg sitter ved bilen og slapper av kommer en dvergfalk seilende lavt over vierkrattet, bremser opp og setter seg på bildøra. Den tillater noen kjappe bilder før den tar til vingene og flytter seg til pipa på ei hytte like ved.

Jeg rusler etter, tar et par bilder og tenker, er det mulig!

Møte på et hogstfelt

Ut fra intet sto hun der, gyllenbrun midt i det grønne. Kikker årvåkent på meg. Vurderer hvilken trussel jeg utgjør. Slik er livet for ei rågeit. Alltid på vakt, klar til flukt.

Noe annet stjeler hennes oppmerksomhet og hun snur seg stadig og kikker bak. Ut fra krattet kommer bukken. Den verdiger meg knapt et blikk og går frem til geita. Snuser litt på henne før hun trekker vekk og begge forsvinner over en bakketopp.

Hverdagsdrama

Denne bildeserien er fra Hammervatnet i Trøndelag. En sivhauk som jakter over sivskogen angriper en stokkandfamilie. Stokkanda tar til vingene og flyr vekk mens ungene panisk søker ly i sivet. Hauken overser mora og henger over sivet mens den prøver å lokalisere en unge. Utfallet av jakta vet jeg ikke. Hauken forsvant i sivet og dukket senere opp et stykke fra der den forsvant.

Avstanden var drøy. Det bærer bildene preg av. Synes imidlertid at situasjonen forsvarer et innlegg på en uhøytidelig blogg.

Trivelige Trøndelag ( stort sett )

Sterkt medtatt og blodfattig har jeg kommet ned fra hytta ved Gauldalsfjellas skogsmyrer. Mygg, knott, klegg og det Vårherre ellers syntes burde utstyres med brodd, gjorde tidvis livet surt!

Fuktig og varmt vær sørget for at myriader av bevingede innsekter hadde gode dager. Når det i tillegg var vindstille, var det tid for hordene å forlate lyngen og ta det frie luftrom i besittelse. Og det i djevelsk samspill!

Nå i ettertid, fremdeles sterkt preget av dette kollektive massive angrep, ber jeg om å bli trodd når jeg påstår at det til tider var så tjukkpakket av små vampyrer at jeg slet med å få opp hyttedøra! Ettersom jeg gikk tom for myggspray allerede første dag, strøk jeg til bygds og kjøpte mer. Mye mer. I tillegg slengte jeg med en pakke myggspiral, sånn for sikkerhets skyld.
Nærmest for å søke tiltrengt oppmuntring leste jeg bruksanvisningen. Den kunne fortelle at røyken holdt myggen borte. Det hørtes jo flott ut! Videre stod det å lese: Unngå å puste inn røyken fra spiralen.
Altså kan man velge å holde pusten til man utånder eller å flytte seg vekk fra røyken og inn i stinn myggsone!

Bortsett fra påtrengende interesse fra mygg og annet dævelskap, hadde jeg noen fortreffelige dager i fjellet. I det minste innimellom. Fuglelivet var betydelig tonet ned den siste uka. Fugleungene hadde stort sett forlatt reiret og satt godt bortgjemt i trær eller der det ellers kjentes trygt. Avkommet til strandsnipa var allerede raske til beins, neiet kokett mellom kjappe spurtetapper før de forsvant inn i blåbærlyngen.

På nattestider var det korte møter med elg. Blant annet en flott okse med imponerende gevir. Et flott syn i det litt trolske lyset i tåke og duskregn. På turens siste dag gikk jeg meg på hekkelokaliteten til et dvergfalkpar. Den lille rovfuglen stresset rundt meg og viste tydelig at den hadde unger i området. Og ikke minst, tunfuglen min lavskrika var innom av og til for å tigge brød. Det hører med.

Stort sett gikk dagene med til bare å rusle (les: beinfly) omkring og kikke på fauna og flora.

Joda, det blir nok en tur til i løpet av sommeren. Bare jeg får ting på litt avstand.

Gammel kjempe står stødig

Strandsnipe

Storknebb

Villrein

Et lite knippe villrein fra Strynefjell nå i juni. En liten flokk beiter mellom de seiglivede snøfonnene i Breidalen.

Artig å se kalvene som i yr livsglede fløy over lyngen i leken utfoldelse.

Kjeftesmella

Noen gjør mer ut av seg enn andre. På ulikt vis. Noen er vakrere enn andre, farverike, noen er grå og unnselig, andre mer sky eller kanskje litt enkle å ha med å gjøre. Litt stille og forsiktig eller rett og slett et fyrverkeri av ståk, styr og støy. Det er her grønnstilken glir inn.
 
Under en vandring langs ei stilleflyende elv i Singsåsfjella ble jeg høylytt og i klartekst bedt om å reise pokkerivoll av et grønnstilkpar. De hadde åpenbart sine håpefulle langs elvebredden i nærheten. Før jeg rakk å forevige det hysteriske vaderparet fikk de Vårherre med på laget og et kraftig regnskyll sendte meg inn i skogen for å søke ly under ei tett gran.

Når været lettet bars det ned til elvebredden igjen. Der rådet stillhet, fred og fullkommen harmoni. Åpenbart var ungene lokket vekk og inn i tryggere terreng.

Etter å ha vandret tjue meter oppstrøms uten at noen hadde innvendinger mot det, vandret jeg nedstrøms.

Da bryter spetakkelet løs. Etter noen bilder fra både høyt og lavt, trekker jeg meg tilbake og ro og fred senker seg igjen over den stilleflytende fjellelva.