Kjeftesmella

Noen gjør mer ut av seg enn andre. På ulikt vis. Noen er vakrere enn andre, farverike, noen er grå og unnselig, andre mer sky eller kanskje litt enkle å ha med å gjøre. Litt stille og forsiktig eller rett og slett et fyrverkeri av ståk, styr og støy. Det er her grønnstilken glir inn.
 
Under en vandring langs ei stilleflyende elv i Singsåsfjella ble jeg høylytt og i klartekst bedt om å reise pokkerivoll av et grønnstilkpar. De hadde åpenbart sine håpefulle langs elvebredden i nærheten. Før jeg rakk å forevige det hysteriske vaderparet fikk de Vårherre med på laget og et kraftig regnskyll sendte meg inn i skogen for å søke ly under ei tett gran.

Når været lettet bars det ned til elvebredden igjen. Der rådet stillhet, fred og fullkommen harmoni. Åpenbart var ungene lokket vekk og inn i tryggere terreng.

Etter å ha vandret tjue meter oppstrøms uten at noen hadde innvendinger mot det, vandret jeg nedstrøms.

Da bryter spetakkelet løs. Etter noen bilder fra både høyt og lavt, trekker jeg meg tilbake og ro og fred senker seg igjen over den stilleflytende fjellelva.