Vårfiske i Jølstra

   << Oppdatering fra brutter'n.>> Joakim brøyter seg seg frem gjennom køen ved kassa på butikken der jeg står, strekker armene ut og antyder åpenbart størrelsen på en ørret. Han forteller ivrig om sin brors fiskeøkt i elva nylig. Både Joakim og broren Eirik har fått med seg hva som teller i livet. De er begge ivrige sportsfiskere.
<< Rett nedom brua her,>> fortsetter han.
<< Hvor stor var den da?>> spør jeg, skeptisk til armmålet til Joakim. Nei den hadde bare fulgt etter wobbleren og snudde uten å bite på, men han hadde sett den tydelig, fortsetter han og viser nok en gang størrelsen med armene. Denne gangen hadde den riktignok lagt på seg en liten kilo, annet var ikke å vente naturligvis. Joakim fortsetter å berette på inn og utpust mens kassadama utålmodig venter på at jeg skal slippe køen forbi.

   Et par dager senere står jeg ved kulpen nedenfor brua. Den er dyp og vannet presses oppstrøms i ei bakevje inne ved land. Dette gjør det litt krøkkete å fiske her, men fra et bestemt ståsted lar det seg gjøre å avfiske kulpen effektivt. Etter en times fiske resignerer jeg for denne gang og bestemmer meg for å kjøre ned til en kulp lengre nede i elva.
   Det siste veistykket frem til kulpen er sperret med kjetting, men denne har såpass slakke at min lille bil akkurat greier å smette under. Litt fordeler må det da følge med beskjedne kjøretøy. Dessuten er grunneieren en kjernekar som lever godt med min manglende respekt for små hindringer i hverdagen. Et år var han fiskevakt og gjorde en kontrollrunde en tidlig vårdag jeg fisket på et flott fluestrekk i elva. Jeg lå i gresset og hvilte en dårlig rygg da han kom ruslende. Etter litt hyggelig småprat fikk han lirket ut av seg at han nesten var nødt til å spørre om jeg hadde gyldig fiskekort. Det måtte jeg innrømme at det var dårlig med, jeg hadde som sant var ikke fått rotet meg til å kjøpe kort ennå, jeg pleier å kjøpe årskort ettersom jeg tross alt bor ved denne fantastiske elva.
   Dette satte fiskevakta i en vanskelig situasjon, konfliktsky som han jo var. Han følte tydelig ubehag og sleit fælt med hvordan dette skulle bli. Jeg hadde ingen spiselige unnskyldninger og forberedte meg på bot, inndragning av fiskeutstyr, bortvisning og det som sikkert verre var. For meg var situasjonen smått ubehagelig, men for ham var det katastrofe. Hvordan skulle han forholde seg til dette!? Men så lyste ansiktet hans opp, han hadde jo ikke sett at jeg fisket! Jeg lå jo bare der i gresset ved elvebredden. Riktignok i fullt vadeutstyr og med fluestanga væpnet med en dødelig fasanhalenymfe, men fisket, det hadde jeg jo ikke gjort, iallefall ikke det han hadde sett. Rørende enige om dette, ble saken lagt død.

   Foran meg ligger en sandbanke som elva har bygd opp gjennom årtier. Derfra faller elvebunnen ned i et svart dyp. Her tar elva en pause i sin ferd mot fjorden, før den kaster seg utfor brekket i tiltagende fart ned mot neste kulp. Jeg setter meg ned og blir sittende å se utover elva, ikke for å se etter vak, men fordi jeg liker å sitte slik. Suge til meg omgivelsene. Ei strandsnipe som støyende letter fra elvebredden, flyr et stykke oppover elva før den lander på en stein og blir sittende og vippe energisk. På elvebredden står oterens spor lett synlig i den våte sanda. Oteren tar nok mye fisk, men samtidig fortrenger den minken som jo også tar mye fisk, så alt i alt regulerer naturen dette selv.

   Hareørenymfa bryter vannfilmen og synker sakte mot bunnen. Den lette strømmen i bakevja fører nymfa mot fallretningen av elva, inn mot djuphølen. Opp fra det mørke dypet stiger ørreten sakte og suger i seg flua i en uanstrengt bevegelse. Snøret strammes opp og fisken eksploderer i et panisk utras. Over vannflata strammer snøret seg brått opp og vannpartikler glitrer i sollyset. Kampen er i gang. Ørreten er sterk og i god kondisjon. Fisken gjør som den vil og raser fra seg frustrasjon i noen minutter. Etterhvert roer den seg litt, og står og stanger tungt i strømkanten. Gjentatte ganger lar den seg føre inn mot bredden men snur og setter utover mot dypet når den nærmer seg håven. Kreftene ebber etterhvert ut, den ruller i overflata og viser en bred spord. Tilslutt glir den viljeløst inn i håvmaskene og kampen er over. En vakker Jølstraørret på 1,1 kg.