Slik har det alltid vært.

   Dagen er ikke lengre like travel med å ta kveld. Lyset bærer bud om vår. Elva Jølstra er min nærmeste nabo, og bruset fra dens ferd mot fjorden dysser meg i søvn hver kveld. Tidvis med styrke, men likevel alltid vennlig. Av og til høres kattuglas hukring svakt over elvebruset, når bare vindretningen er riktig.

   Nå har elva fått en ny og hissigere tone. Den er svanger med smeltevann fra sørhellingene, der vårsola får godt tak. Der dalføret bratter ned, brummer den og velter seg rundt store steiner og fall i terrenget. På en glattskurt stein sitter fossekallen og slenger ut sitt frieri med løfte om kjærlighet og et ansvarsfullt farskap, til den som måtte begjære slike lovnader denne våren. Snart vil de første steinfluene krabbe i strandkanten, til glede for linerla som kommer så alt for tidlig tilbake til sitt fødeland, slik det alltid har vært.

  Vintermager ørret stiger fra elvas bunn, bryter vannfilmen og slurper i seg et matforråd som hører den lyse årstiden til. Den har fått ny livsgnist, etter en mørk vinter i ei vinterkald elv. Bjørka får hastverk og knopper seg. Snart er lauvskogen irrgrønn, og dalføret eksploderer i vakker fuglesang der fuglebryst blåser seg opp og hevder rett på sin lille flekk på jordas uendelighet.

  Slik er det. Slik har det alltid vært.