Tanker fra Nysætre.

I det jeg kommer opp på Nysætre på Dovrefjell, blir jeg møtt av heiloens melankolske fløyt fra setervollen.  Så uendelig vakker der den sitter med fremskutt bryst og ser på meg med svarte store øyne.Med jevne mellomrom plukker den opp godbiter fra setervollens overflod.

Jeg setter meg på en stein og nyter heiloens tilstedeværelse. Kjenner at denne fjellfuglen gir meg ro og ektefølt  lykke. Den spiller på noen strenger i sjela mi. Jeg vet hva det er. Det er en nostalgisk gjenkjennelse. En tankeflukt tilbake til Trøndelags fjellmyrer der jeg vandret i mine barne og ungdomsår. Så fort du kom opp fra dalføret og inn på de første myrene, ble du møtt av heiloens spede, monotone varselfløyt. Fra tue til tue løp den ved din side og varslet sin bekymring for unger og egg. Tidvis kunne det virke som om den fulgte deg hele dagen, ettersom den ble avløst av en artsfrende i det du satte dine ben inn på nytt territorium. Heiloen var en vesentlig del av min vandring i fjellheimen.

Egentlig er jeg ganske snever i min lidenskap for natur og friluftsliv. Det er den kortreiste naturopplevelsen som ligger mitt hjerte nær. Det kan jo virke både sært og navlebeskuende å la seg bergta av et tranepar som seiler inn over myra på hjemlige trakter, mens en tur til Hornborgasjøens tusentalls traner er mindre spennende. Tenk at det kan være dagens store høydepunkt å se vårens første kortnebbgjess trekke i plogformasjon over snøkledde fjelltopper. Kanskje er det slik at man bør skaffe seg et liv, eller kanskje er det netopp det man har gjort.