Nabotvist

Når jeg rigger opp leir på mine turer i skog og fjell i hekkesesongen, er "minerydding" en viktig rutine. Det betyr at jeg systematisk saumfarer de nærmeste omgivelsene for eventuelle reir som kan bli forstyrret av mitt nærvær. Så også denne helga.

Telt ble satt opp, ting satt på plass, liggeunderlag og sovepose lagt inn og det som ellers hører til det å rigge opp en leir. Nå skulle det fiskes fjellørret!

Da skvetter en sivspurvdame ut av blåbærlynget knappe 2 meter fra teltveggen. Den lille fuglen hadde trykket så hardt på reiret at det er en Guds lykke at jeg ikke har trampet den ned. Pokker! Det er bikkjekaldt med nordavind og haglbyger mellom solstreifene så den må nok tilbake på eggene kjapt. Ut med sovepose, liggeunderlag, ting som er kommet på plass og det som ellers hører til, nedrigging av telt og man er på flyttefot.

Sivspurven ga meg litt ekstraarbeid men gjorde opp for tort og svie ved å være en hyggelig nabo i et par dager. Det var dårlig bett denne helga. Dette innlegget burde fortelle om sprek fjellørret med skrytebilder av blodrød fjellfisk som freser i steikepanna. I stedet handler det stort sett om en liten fjærball med stort morsinnstinkt.

Nevnte jeg at jeg denne morgenen 2. juni måtte skrape bilrutene før jeg dro?

Fokstumyra

Det begynner å våres mellom snøflekkene på Dovrefjell. Stor snøsmelting har lagt mye av Fokstumyra naturreservat under vann. Vier og fjellbjørk har så smått antatt en beskjeden grønnfarve de siste dagene. Jeg tilbrakte en natt i telt og brukte neste dag til å rusle litt rundt. Til morrakaffen fikk jeg besøk av en dvergfalk som glei over leiren, en fin start på dagen.

Ellers var det litt glissent i fuglepopulasjonen ennå. Blåstrupen sang vakkert og iherdig fra både høyt og lavt, en liten men ubeskjeden farveklatt. Sivspurv, rødstilk, brunnakke, laksand, storlom og litt til var å se. Ei uke eller to til nå, så er det livat på Fokstumyra.

Midt på dagen mandag snur vindretningen fra sør til nord. Temperaturen synker kjapt fra behagelig sommer til hustrig vintervær. Horisonten i nord mørkner og i følge med kalde vindkast kommer snøfillene kastet inn over fjellet. Fuglesangen stilner og en Mogop står med bøyd hode, klar til å ta i mot det som måtte komme.

Blåstrupen er på plass

Mogop

Sånn går no dagan

Hos mor og far hvitryggspett er det striskjorta som gjelder. Et uendelig jag og mas for å mette små nebb. Men det skal de ha, pliktoppfyllende og energisk leverer de varene. Velfylte nebb sørger for et sunt og proteinrikt kosthold for små hakkespetter.

Livet går sin vante gang i spetteskogen. Det går nok enda noen dager før ungdommen skal ut og briske seg i den store verden. Enn så lenge er det trygt dypt inne i det store reirtreet. 

En fuglevenns dilemma

I mine unge dager jobbet jeg som maskinkjører. I den forbindelse ble jeg en gang satt til å renske terrenget over et sandtak for å unngå at det raste trær og jordmasser i takt med at sandtaket gradvis åt seg innover i terrenget. I utgangspunktet en enkel jobb med en stor gravemaskin.

Dilemmaet oppsto da jeg oppdaget at det var en bebodd sandsvalekoloni i skråningen. Normalt var det jo bare å bryte ned skogen og lempe trær, torv og jordmasser utfor den bratte bakken, men det ville fått reirgangene til å kollapse. Kort summert ble det utført en skånsom men tidkrevende rensking i dette sandtaket den gangen.

Entreprenøren jeg jobbet for hadde også i etterkant oppdrag med rensking her. Jeg ble imidlertid aldri satt på jobben igjen.

Litt flaks skal man ha

Av og til er man bare heldig. Kjørende langs en gårdsvei legger jeg merke til det ferske spettehullet i det gedigne treet i en oppkjørsel. Hullet er bare to og en halv til tre meter over bakkenivå og er bebodd av hvitryggspetten, mor, far og et ukjent antall nye verdensborgere. At reiret er plassert i oppkjørselen til et gårdstun bidrar også til at fuglene er vant til mennesker og trafikk.

Å være naturfotograf er til tider en slapp tilværelse. Bildene i dette innlegget er tatt fra bil.

Underveis

Ved en liten pytt på Toten samler et par grønnstilk krefter under trekket mot hekkeplassen. Energisk virrer de tilsynelatende planløst rundt og tar for seg av krypende og kravlende delikatesser som vårsola har lokket frem mellom spirende gress rundt den lille vannpytten. En etterlevning etter en siste gjenstridig snøflekk.

Det gikk litt skeis

Med snøbyger i ryggen satte jeg lørdag kursen mot Fjærland i Sogn. Storm.no hadde uten snev av tvil gått god for oppholdsvær hele dagen til ende. Inn i Fjærlandstunnelen i tett snødrev og ut av samme tunnel i solskinn og vakkert vårvær.

Planen var å fotografere krikkender. To par har holdt til i en dam i bygda. Med i bagasjerommet var et doghouse (et kamuflasjetelt) som jeg med spenning skulle bruke for første gang. Oppriggingen var gjort på et blunk. Røfflig fortalt var det bare å kaste det opp i lufta og der sto det. Genialt.

Har du levd en stund, vil du ha utviklet en viss skepsis til ting du blir fortalt generellt, og værvarsler spesiellt. Himmelen over Fjærlands mektige fjell virket noe ustabil. For sikkerhets skyld slengte jeg over en militærduk til tak. Et lurt trekk skulle det vise seg.

Snart kom snø og sluddbygene kastet nedover fjellsidene. Kraftige vindkast  truet med å sende både doghouse og militærduk langt pokkerivoll utover Sognefjorden. Etterhvert roet det seg, om enn for en stakket stund.

Krikkendene var ikke enkle å ha med å gjøre. Denne lille anda er utrolig sky og skeptisk. I løpet av dagen hadde jeg den på fint fotohold en eneste gang, da var kamera trygt trukket inn under tak i en av flere forbigående sludd og snøstormer.

Ei storspove holdt meg imidlertid med selskap der den beitet rundt teltet mitt. Litt værsyk og rusten i humøret lot den seg lett hisse opp av innpåslitne fiskemåser. Det ga da noen bilder om ikke annet. 

Etterhvert går jeg lei og bestemmer meg for å pakke sammen. Det er nå jeg skal erfare at dette kamuflasjeteltet slett ikke er så genialt likevel! I følge bruksanvisningen skulle det foldes sammen slik, vris slik, og pakkes ned i posen slik.

Teltet ligger i skrivende stund presset inn i baksetet i bilen, ikke foldet men avgjort vridd!