Svensk innvandrer, og et kamera på dødsleie.

   Allerede i den tidlig grålysninga, var kongeørna på plass. Siden gikk det slag i slag. Tilsammen var det seks ørner på foringsplassen denne dagen. Tre kongeørner, og ditto antall havørner. Det var et sammenhengende etegilde fra tidlig morgen til seine kvelden. I løpet av dagen smalt det inn rundt halvannet tusen bilder på minnebrikken. Helt på tampen av dagen kollapset imidlertid kameraet, og takket for seg. LCDskjermen gikk i svart, betjeningsknappene døde, og fokuspunktene i søkeren gikk bananas. Dette kameraet bærer preg av alderdom og et langt tilbakelagt livsløp. Det er slarkent og slitent, og kan ikke lastes for å trekke sitt siste åndedrag. Etter å ha hatt en flott dag med ørnene, var det likevel en nedtur med et kamerahavari.

   Nå er det en gang slik at man ikke uten videre lar en god venn dø. Ikke uten å vise handlekraft i form av gjenoppliving, og mer eller mindre kompetent førstehjelp. En mulig dødsårsak kunne jo være drukning? I løpet av dagen hadde det blitt produsert mye kondens i mitt lille primitive krypinn. Kuldegrader og varm utpust er en dårlig kombinasjon sammen finelektronikk. Med diagnosen drukning, ble kameraet satt på tørkekur foran en vifteovn senere på kvelden. Etter et par timers intensivbehandling våknet det til liv, og snudde min fortvilelse til rørende lykke.

   Kongeørna øverst var ringmerket. Ved hjelp av et utall bilder fra ulike vinkler, var det lett å lese merkene. Jeg kontaktet Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum, og fikk vite at den er merket i Sverige. Svenske ørner er ålreite fugler, og derfor mer enn velkommen i norsk fauna.