Majesteten

         Det blir unektelig en del bilder som havner i søppelkassa under redigering og gjennomgang av bildene etter ei fotoøkt. Langt de fleste egentlig. Likevel, noen eksponeringer blir vellykket, i det minste i egne øyne. Jeg liker posituren, og fargenyansene i fjærdrakta i dette portrettet av kongeørna.

Tror faktisk jeg kommer til å spandere et lerret på den.

Svensk innvandrer, og et kamera på dødsleie.

   Allerede i den tidlig grålysninga, var kongeørna på plass. Siden gikk det slag i slag. Tilsammen var det seks ørner på foringsplassen denne dagen. Tre kongeørner, og ditto antall havørner. Det var et sammenhengende etegilde fra tidlig morgen til seine kvelden. I løpet av dagen smalt det inn rundt halvannet tusen bilder på minnebrikken. Helt på tampen av dagen kollapset imidlertid kameraet, og takket for seg. LCDskjermen gikk i svart, betjeningsknappene døde, og fokuspunktene i søkeren gikk bananas. Dette kameraet bærer preg av alderdom og et langt tilbakelagt livsløp. Det er slarkent og slitent, og kan ikke lastes for å trekke sitt siste åndedrag. Etter å ha hatt en flott dag med ørnene, var det likevel en nedtur med et kamerahavari.

   Nå er det en gang slik at man ikke uten videre lar en god venn dø. Ikke uten å vise handlekraft i form av gjenoppliving, og mer eller mindre kompetent førstehjelp. En mulig dødsårsak kunne jo være drukning? I løpet av dagen hadde det blitt produsert mye kondens i mitt lille primitive krypinn. Kuldegrader og varm utpust er en dårlig kombinasjon sammen finelektronikk. Med diagnosen drukning, ble kameraet satt på tørkekur foran en vifteovn senere på kvelden. Etter et par timers intensivbehandling våknet det til liv, og snudde min fortvilelse til rørende lykke.

   Kongeørna øverst var ringmerket. Ved hjelp av et utall bilder fra ulike vinkler, var det lett å lese merkene. Jeg kontaktet Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum, og fikk vite at den er merket i Sverige. Svenske ørner er ålreite fugler, og derfor mer enn velkommen i norsk fauna.

Skvetten middagsgjest

   Lett nevrotisk og skvetten. Joda, den beskrivelsen passer godt på ravnen. Hele tiden på vakt, spesiellt når kongeørna er i nærheten. På karakteristisk vis bykser den opp i været med jevne mellomrom. Kanskje på grunn av en lyd, en bevegelse, eller kanskje bare sånn  for sikkerhets skyld. Hvem vet. Det er forresten påfallende å se hvor forskjellig både ravn og kråke reagerer på kongeørn og havørn. Når havørna ankommer blir det lett oppstandelse og halvhjerta kjefting, mens med kongeørnas inntreden, får velkomsten en helt annen dimensjon. Støynivået tiltar, og fuglene blir betydelig mer stresset. Kongeørna utgjør nok en større trussel for dem. Den oppfører seg også mer aggressivt, med gjentatte utfall over åteplassen før den slår seg ned.

   Det er ikke til å stikke under en stol at det tidvis kan drøye litt mellom hver gang ørnene finner det for godt å sette seg til bords. Da er det godt å ha ravnens og kråkas selskap. Spesiellt ravnen. Ikke bare har den et uendelig spekter av lyder i sitt vokabular, men den er ganske så flott også, med et vakkert fargespill i den tilsynelatende svarte fjærdrakta.

Her er noen bilder av mine gjester i vinterlandskapet.