På min barndoms stier

Det er månedsskifte mai-juni. Her på drøye femhundre meter over havet, er det fremdeles vår. På skogsmyrene lyser molteblomstene opp, det ser ut til å bli et bra molteår. Det er befriende lite mygg såpass tidlig på året.

En besværlig rygg tvinger meg til å slå leir i nærheten av skogsveien. Så får jeg heller ta korte turer i terrenget og se det litt an. Å gå i skog og mark er det beste jeg kan gjøre, men ryggen er såpass ustabil at det i verste fall bør være en retrettmulighet. Om enn det skulle være krypende på alle fire.

Naturen er på sitt mest intense nå. Fra alle kanter høres bjørkefinkens monotone ryyyyyy. Ute på myra har vipa allerede ruget frem unger og stresser rundt meg med sin kantete, vinglende flukt. Viiu viiu, roper den og følger meg til jeg er på trygg avstand fra ungene.

Elva Hulta renner gjennom disse skogsmyrene. Den har sitt utspring i den store Holtsjøen og renner ut i Gaula som igjen dør ut i Trondheimsfjorden. I et parti på rundt en kilometer er den stilleflytende. Langs dette partiet er det et yrende fugle og dyreliv. I tillegg til en rekke vadefugler og ender, yrer det av ulike arter småfugl. Her er mye elg og i de senere år har også beveren funnet sitt hjem her.

Fra beverens matbord.

Disse vårdagene tråkker jeg egentlig på mine barndoms stier. Her har jeg tilbrakt mye tid. Dette er kjente trakter. Det er rart med det, det rører ved noe dypt inne i sjela å rusle i gamle fotspor.
Kjente lukter, kjente tørrgadder, lavskrika som kommer deg i møte, slik den alltid har gjort.

Mens flaggspetten trommer og gluttsnipa kjefter ute på myra, fyrer jeg opp kaffebål og kjenner at jeg er mer enn tilfreds med tilværelsen. Fra her jeg sitter kan jeg se inn over et fjellparti. Der inne, fire kilomerers gange herfra ligger et lite fjellvann. Der vaker stor ørret. Brede rygger bryter vannflata mens den suger til seg klekkende innsekter i vannfilmen. Dit skulle jeg gjerne vært. For øyeblikket setter ryggen begrensninger men det kommer tider etter dette. Kanskje i løpet av sommeren.

Gulerle

Løvsangeren finner man overalt.

Fjellets førstesanger.

Med vennlige mjauelyder kommer lavskrika deg i møte.

Fjellfiol

Hvitveisen er fremdeles på sitt vakreste her oppe.