torsdag 25. juni 2015

Ungemas.



    Det er hektisk for linerla i disse dager, iallefall nede i lavlandet. Ungene har forlatt redet, og foreldrene har sin fulle hyre med å skaffe mat. Bildet over er tatt ved elva Jølstra i Sunnfjord, mens bildet under er fra Dovrefjell der linerla ligger på egg ennå.


mandag 15. juni 2015

Sein vår i fjellet.






På fjellmyrene blåser kalde vinder. Hverken fjellbjørk eller vierkratt har kledd seg i grønt ennå. Nedbøren veksler mellom sludd og regn og lite vitner om at vi er i midten av juni.

Fraværet av vår i fjellet har satt revirhevding og hekking på vent. Det meste av dagen går med til å finne mat. Ved bredden av den lille tjønna er sivspurvparet travelt opptatt med å finne innsekter, som klekkes i moderate mengder i det kalde været. Familielivet er satt på vent.


onsdag 13. mai 2015

Vårfiske i Jølstra




   << Oppdatering fra brutter'n.>> Joakim brøyter seg seg frem gjennom køen ved kassa på butikken der jeg står, strekker armene ut og antyder åpenbart størrelsen på en ørret. Han forteller ivrig om sin brors fiskeøkt i elva nylig. Både Joakim og broren Eirik har fått med seg hva som teller i livet. De er begge ivrige sportsfiskere.
<< Rett nedom brua her,>> fortsetter han.
<< Hvor stor var den da?>> spør jeg, skeptisk til armmålet til Joakim. Nei den hadde bare fulgt etter wobbleren og snudde uten å bite på, men han hadde sett den tydelig, fortsetter han og viser nok en gang størrelsen med armene. Denne gangen hadde den riktignok lagt på seg en liten kilo, annet var ikke å vente naturligvis. Joakim fortsetter å berette på inn og utpust mens kassadama utålmodig venter på at jeg skal slippe køen forbi.

   Et par dager senere står jeg ved kulpen nedenfor brua. Den er dyp og vannet presses oppstrøms i ei bakevje inne ved land. Dette gjør det litt krøkkete å fiske her, men fra et bestemt ståsted lar det seg gjøre å avfiske kulpen effektivt. Etter en times fiske resignerer jeg for denne gang og bestemmer meg for å kjøre ned til en kulp lengre nede i elva.
   Det siste veistykket frem til kulpen er sperret med kjetting, men denne har såpass slakke at min lille bil akkurat greier å smette under. Litt fordeler må det da følge med beskjedne kjøretøy. Dessuten er grunneieren en kjernekar som lever godt med min manglende respekt for små hindringer i hverdagen. Et år var han fiskevakt og gjorde en kontrollrunde en tidlig vårdag jeg fisket på et flott fluestrekk i elva. Jeg lå i gresset og hvilte en dårlig rygg da han kom ruslende. Etter litt hyggelig småprat fikk han lirket ut av seg at han nesten var nødt til å spørre om jeg hadde gyldig fiskekort. Det måtte jeg innrømme at det var dårlig med, jeg hadde som sant var ikke fått rotet meg til å kjøpe kort ennå, jeg pleier å kjøpe årskort ettersom jeg tross alt bor ved denne fantastiske elva.
   Dette satte fiskevakta i en vanskelig situasjon, konfliktsky som han jo var. Han følte tydelig ubehag og sleit fælt med hvordan dette skulle bli. Jeg hadde ingen spiselige unnskyldninger og forberedte meg på bot, inndragning av fiskeutstyr, bortvisning og det som sikkert verre var. For meg var situasjonen smått ubehagelig, men for ham var det katastrofe. Hvordan skulle han forholde seg til dette!? Men så lyste ansiktet hans opp, han hadde jo ikke sett at jeg fisket! Jeg lå jo bare der i gresset ved elvebredden. Riktignok i fullt vadeutstyr og med fluestanga væpnet med en dødelig fasanhalenymfe, men fisket, det hadde jeg jo ikke gjort, iallefall ikke det han hadde sett. Rørende enige om dette, ble saken lagt død.

   Foran meg ligger en sandbanke som elva har bygd opp gjennom årtier. Derfra faller elvebunnen ned i et svart dyp. Her tar elva en pause i sin ferd mot fjorden, før den kaster seg utfor brekket i tiltagende fart ned mot neste kulp. Jeg setter meg ned og blir sittende å se utover elva, ikke for å se etter vak, men fordi jeg liker å sitte slik. Suge til meg omgivelsene. Ei strandsnipe som støyende letter fra elvebredden, flyr et stykke oppover elva før den lander på en stein og blir sittende og vippe energisk. På elvebredden står oterens spor lett synlig i den våte sanda. Oteren tar nok mye fisk, men samtidig fortrenger den minken som jo også tar mye fisk, så alt i alt regulerer naturen dette selv.

   Hareørenymfa bryter vannfilmen og synker sakte mot bunnen. Den lette strømmen i bakevja fører nymfa mot fallretningen av elva, inn mot djuphølen. Opp fra det mørke dypet stiger ørreten sakte og suger i seg flua i en uanstrengt bevegelse. Snøret strammes opp og fisken eksploderer i et panisk utras. Over vannflata strammer snøret seg brått opp og vannpartikler glitrer i sollyset. Kampen er i gang. Ørreten er sterk og i god kondisjon. Fisken gjør som den vil og raser fra seg frustrasjon i noen minutter. Etterhvert roer den seg litt, og står og stanger tungt i strømkanten. Gjentatte ganger lar den seg føre inn mot bredden men snur og setter utover mot dypet når den nærmer seg håven. Kreftene ebber etterhvert ut, den ruller i overflata og viser en bred spord. Tilslutt glir den viljeløst inn i håvmaskene og kampen er over. En vakker Jølstraørret på 1,1 kg.









søndag 10. mai 2015

Ved Jølstravatnets bredd.


   Mellom snøkledde fjelltopper og irrgrønne dalsider, strekker Jølstravatnet seg i 3 mils lengde. Krystallklart vann fra blant annet Jostedalsbreen, fordelt på 39 km2. Dette er vestlandets rikeste fiskevann med mye stor ørret. Her drives det hver høst et utstrakt næringsfiske, og det tas rundt 15 tonn ørret hvert år. Den største ørreten landet på stang var 12,1 kg, tatt av Sverre Amundsen våren 1996.

   Netopp derfor blir det aldri feil å bo i Jølster kommune. I alle fall dersom interessen for sportsfiske er i overkant av gjennomsnittet i befolkningen. Ikke bare med tanke på mulighetene for fiske, men like mye det å kunne være en del av det daglige i disse naturskjønne omgivelsene.

   Lørdag 9. mai. En godværsdag er i ferd med å ebbe ut i det sola må gi tapt og trekker seg ned bak snøkledde fjell. Det blir straks kjøligere i lufta. Egentlig hadde jeg planlagt å fiske ved utløpet til en av vannets sideelver nå på senkvelden, men ettersom det allerede sto to fiskere der, ble det til at jeg bare ruslet langs stranda med slukstanga. Før dagen gikk over i natt, fyrte jeg opp et matbål og kokkelerte en enkel lørdagsmeny, behørig avsluttet med bålkaffe og et raust stykke sjokoladekake. Ute på vannet et sted ropte et smålompar klagende i den sene vårkvelden. De venter på at isen skal gå på reirtjønna.

Livet er ikke så aller verst, en må bare oppsøke det.


mandag 4. mai 2015

Jølstra leverer. (2,6 kg)



        Møresilda skyter ut, og forsvinner i en tåke av vannpartikler fra snøret i den lave kveldssola. Jeg kan ikke se hvor den 10 grams sluken lander, men vet at nedslaget er i strømkanten ved motsatt bredd, skrått nedstrøms. Vannmassene tar tak i den sølvblanke sluken og fører den over det strie partiet og inn mot djuphølen. Her slipper strømmen tak og jeg begynner å sveive inn.
 
      Hogget er brutalt og spenner stanga i en dirrende bue mot hølens svarte dyp. Fisken gjør et par tunge drag før panikken sender den i et utras ned til brekket på hølen. Fortvilet holder jeg igjen det jeg kan, med en skjør 0,18 line. Heldigvis er fiskens innstinkt at hølens dyp er tryggere enn det grunne stryket nedstrøms. Den snur og lar meg ta inn dyrebare meter puslete tynn sene. Fisken skjærer over strømmen til motsatt bredd og står og stanger litt før den går oppstrøms. Der blir den stående og hvile som ei oterfjøl i den sterke strømmen. Strengt tatt kunne den ha stått der til høsten uten at jeg kunne ha gjort noe med det, men frustrasjon og panikk sendte den i et nytt utras ned til brekket. Det er en stillingskrig der utfallet er høyst uvisst. Strømlinjeformet muskelmasse mot stangspenst, snellebrems, 0,18 mm sene og mer eller mindre nerver under kontroll.
    Gradvis blir utrasene kortere og fisken har vist seg i vannskorpa flere ganger. Etterhvert tar kreftene slutt, og den glir inn i håvmaskene. En vakker elveørret på 2,6 kg, Jølstra leverer igjen. Og best av alt, sesongen har jo knapt kommet i gang!




søndag 15. mars 2015

Slik har det alltid vært.



   Dagen er ikke lengre like travel med å ta kveld. Lyset bærer bud om vår. Elva Jølstra er min nærmeste nabo, og bruset fra dens ferd mot fjorden dysser meg i søvn hver kveld. Tidvis med styrke, men likevel alltid vennlig. Av og til høres kattuglas hukring svakt over elvebruset, når bare vindretningen er riktig.

   Nå har elva fått en ny og hissigere tone. Den er svanger med smeltevann fra sørhellingene, der vårsola får godt tak. Der dalføret bratter ned, brummer den og velter seg rundt store steiner og fall i terrenget. På en glattskurt stein sitter fossekallen og slenger ut sitt frieri med løfte om kjærlighet og et ansvarsfullt farskap, til den som måtte begjære slike lovnader denne våren. Snart vil de første steinfluene krabbe i strandkanten, til glede for linerla som kommer så alt for tidlig tilbake til sitt fødeland, slik det alltid har vært.

  Vintermager ørret stiger fra elvas bunn, bryter vannfilmen og slurper i seg et matforråd som hører den lyse årstiden til. Den har fått ny livsgnist, etter en mørk vinter i ei vinterkald elv. Bjørka får hastverk og knopper seg. Snart er lauvskogen irrgrønn, og dalføret eksploderer i vakker fuglesang der fuglebryst blåser seg opp og hevder rett på sin lille flekk på jordas uendelighet.

  Slik er det. Slik har det alltid vært.