lørdag 14. februar 2015

Majesteten



         Det blir unektelig en del bilder som havner i søppelkassa under redigering og gjennomgang av bildene etter ei fotoøkt. Langt de fleste egentlig. Likevel, noen eksponeringer blir vellykket, i det minste i egne øyne. Jeg liker posituren, og fargenyansene i fjærdrakta i dette portrettet av kongeørna.

Tror faktisk jeg kommer til å spandere et lerret på den.

fredag 6. februar 2015

Svensk innvandrer, og et kamera på dødsleie.




   Allerede i den tidlig grålysninga, var kongeørna på plass. Siden gikk det slag i slag. Tilsammen var det seks ørner på foringsplassen denne dagen. Tre kongeørner, og ditto antall havørner. Det var et sammenhengende etegilde fra tidlig morgen til seine kvelden. I løpet av dagen smalt det inn rundt halvannet tusen bilder på minnebrikken. Helt på tampen av dagen kollapset imidlertid kameraet, og takket for seg. LCDskjermen gikk i svart, betjeningsknappene døde, og fokuspunktene i søkeren gikk bananas. Dette kameraet bærer preg av alderdom og et langt tilbakelagt livsløp. Det er slarkent og slitent, og kan ikke lastes for å trekke sitt siste åndedrag. Etter å ha hatt en flott dag med ørnene, var det likevel en nedtur med et kamerahavari.

   Nå er det en gang slik at man ikke uten videre lar en god venn dø. Ikke uten å vise handlekraft i form av gjenoppliving, og mer eller mindre kompetent førstehjelp. En mulig dødsårsak kunne jo være drukning? I løpet av dagen hadde det blitt produsert mye kondens i mitt lille primitive krypinn. Kuldegrader og varm utpust er en dårlig kombinasjon sammen finelektronikk. Med diagnosen drukning, ble kameraet satt på tørkekur foran en vifteovn senere på kvelden. Etter et par timers intensivbehandling våknet det til liv, og snudde min fortvilelse til rørende lykke.

   Kongeørna øverst var ringmerket. Ved hjelp av et utall bilder fra ulike vinkler, var det lett å lese merkene. Jeg kontaktet Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum, og fikk vite at den er merket i Sverige. Svenske ørner er ålreite fugler, og derfor mer enn velkommen i norsk fauna.



onsdag 4. februar 2015

Skvetten middagsgjest



   Lett nevrotisk og skvetten. Joda, den beskrivelsen passer godt på ravnen. Hele tiden på vakt, spesiellt når kongeørna er i nærheten. På karakteristisk vis bykser den opp i været med jevne mellomrom. Kanskje på grunn av en lyd, en bevegelse, eller kanskje bare sånn  for sikkerhets skyld. Hvem vet. Det er forresten påfallende å se hvor forskjellig både ravn og kråke reagerer på kongeørn og havørn. Når havørna ankommer blir det lett oppstandelse og halvhjerta kjefting, mens med kongeørnas inntreden, får velkomsten en helt annen dimensjon. Støynivået tiltar, og fuglene blir betydelig mer stresset. Kongeørna utgjør nok en større trussel for dem. Den oppfører seg også mer aggressivt, med gjentatte utfall over åteplassen før den slår seg ned.

   Det er ikke til å stikke under en stol at det tidvis kan drøye litt mellom hver gang ørnene finner det for godt å sette seg til bords. Da er det godt å ha ravnens og kråkas selskap. Spesiellt ravnen. Ikke bare har den et uendelig spekter av lyder i sitt vokabular, men den er ganske så flott også, med et vakkert fargespill i den tilsynelatende svarte fjærdrakta.

Her er noen bilder av mine gjester i vinterlandskapet.
 








torsdag 22. januar 2015

21. januar


                                
Etterhvert har ørnene mine blitt ganske så trygge på foringsplassen. Her har jeg hatt de store rovfuglene i kosten i 4 år nå. Så trygge er de blitt, at det har skapt et lite problem. I alle fall når det gjelder havørna. Som matfar kunne jeg tenkt meg litt posering i tørrgadder, og på høvelige sitteplasser rundt åtet, nærmest som et slags takk for maten. Men neida, havørna er blottet for for takt og tone og kommer dundrende inn, rett i matfatet.

Ørn på åte er ikke spesiellt orginalt og spennende hva bilder angår. Med etableringene av de mange kommersielle foringsplassene, har det etterhvert blitt litt i meste laget, man blir ganske enkelt mett. Opplevelsen derimot, den står på egne ben. Å sitte å betrakte en så rå fugl 10 meter fra skjulet, uvitende om din tilstedeværelse, er ganske enkelt ubetalelig. I dag var det tre havørner, en voksen og to ungfugler. Kongeørna derimot, var fraværende denne dagen.

På tur opp til skjulet hadde jeg en spesiell opplevelse i dag. Det er en tett bestand av hjort i området. Sportråkk går på kryss og tvers i skogen. I det jeg kommer over en kolle, fødes et lysspill i den svarte natta foran meg. I skinnet fra hodelykta lyser et titalls dyreøyne i terrenget foran meg. Umiddelbart setter dyrene seg i bevegelse, og refleksene danser buktende til høyre og venstre, Forsvinner i det dyret snur seg vekk, for så å dukke opp i det hjorten snur seg igjen, danser videre, hit og dit, opp og ned. Hvor mange dyr det var i flokken vet jeg ikke, men summen av øyne gjorde opplevelsen spesiell og litt uvirkelig.

Av og til slår det meg hvor heldig jeg er, som har vett til å stå opp klokka fem en blåfrossen januarmorgen, legge ivei innover skogen i djupsnø, og tilbringe 14 timer i ei lita presenningbu. Ikke alle skjønner det!




   

 

         
                        

torsdag 1. januar 2015

Blanke ark



En familie sangsvaner beiter i utløpet av ei elv i Lofoten. Opptatt med sitt. Fokus er primærbehovene, mat og trygghet. Svanene bruker ikke tid og ressurser på å tilegne seg mer enn de strengt tatt trenger. Dette elveoset dekker dagsbehovet til den lille familien. Her kan de beite seg mette, krabbe opp på iskanten, sove og pusse fjærdrakta. Mer skal ikke til for å ha et levevis, slik ei svane ser det.

Litt kan vi vel lære av hvordan ei svane forholder seg til livet. Visst har vi vel større og mer vidløftige krav i tilværelsen enn trygghetsfølelse og en mett mage. Likevel er det lett slik at krav til materielle verdier og et evig statusjag krever så mye energi og tid, at vi knapt rekker å leve et rikt liv.

Enhver må selvfølgelig kunne definere hva som er et godt og innholdsrikt liv. Ingen kan påberope seg å ha fasiten på det. Likevel tillater jeg meg å stusse på folk som ser verdien i å oppleve skjægården med en illsint 100 hk Mercury i hekken på en kortvokst plastbåt. Eller joggeren som har lagt trimturen langs skogsstien, iført hodetelefoner og ørene proppet med Topp 10 lister og vet ikke hva!

Det er ikke sikkert at våre forfedre hadde det samme forhold til et matbål i skogen slik vi har. Sannsynligvis ikke. Likevel, i et travelt og moderne samfunn er det ren og skjær folkehelse i en sotsvart kaffekjel som kjærtegnes av bålflammer under ei krokfuru. Og, det koster ikke ei krone!

Året er nyfødt og stort sett aldeles vakkert i vår del av verden. Her har vi blanke ark og fargestifter til fri utfoldelse. Vi kan skape vår egen fasit. Forme livet slik vi vil.

Tilslutt vil jeg takke alle som har fulgt bloggen min gjennom 2014, og ønske dere et innholdsrikt Godt Nyttår!



tirsdag 16. desember 2014

Endelig vinter



 Ved foringsplassen er det gode dager for ravn og ørn. Den snøfattige vinteren så langt, har ikke gitt spesiellt gode lysforhold for fotografering. De to siste dagene har imidlertid snøen lavet ned og tilværelsen er blitt mer lystig.

Nå er det jo i tillegg dags for solsnu. Altså vinterkledd landskap og gradvis lysere dager!