lørdag 12. juli 2014

Tanker fra Nysætre.




I det jeg kommer opp på Nysætre på Dovrefjell, blir jeg møtt av heiloens melankolske fløyt fra setervollen.  Så uendelig vakker der den sitter med fremskutt bryst og ser på meg med svarte store øyne.Med jevne mellomrom plukker den opp godbiter fra setervollens overflod.

Jeg setter meg på en stein og nyter heiloens tilstedeværelse. Kjenner at denne fjellfuglen gir meg ro og ektefølt  lykke. Den spiller på noen strenger i sjela mi. Jeg vet hva det er. Det er en nostalgisk gjenkjennelse. En tankeflukt tilbake til Trøndelags fjellmyrer der jeg vandret i mine barne og ungdomsår. Så fort du kom opp fra dalføret og inn på de første myrene, ble du møtt av heiloens spede, monotone varselfløyt. Fra tue til tue løp den ved din side og varslet sin bekymring for unger og egg. Tidvis kunne det virke som om den fulgte deg hele dagen, ettersom den ble avløst av en artsfrende i det du satte dine ben inn på nytt territorium. Heiloen var en vesentlig del av min vandring i fjellheimen.

Egentlig er jeg ganske snever i min lidenskap for natur og friluftsliv. Det er den kortreiste naturopplevelsen som ligger mitt hjerte nær. Det kan jo virke både sært og navlebeskuende å la seg bergta av et tranepar som seiler inn over myra på hjemlige trakter, mens en tur til Hornborgasjøens tusentalls traner er mindre spennende. Tenk at det kan være dagens store høydepunkt å se vårens første kortnebbgjess trekke i plogformasjon over snøkledde fjelltopper. Kanskje er det slik at man bør skaffe seg et liv, eller kanskje er det netopp det man har gjort.







onsdag 25. juni 2014

Svosj



Å hevde at dette bildet ble til etter lang og nøye planlegging vil være en skammelig løgn. Snarere er det et resultat av en mislykket serie av fluktbilder der dette er det eneste som unnslapp søppelkassa på disken. Rett og slett fordi jeg liker det. Nå kan jeg muligens være sørgelig alene om det, men joda, jeg liker det.

lørdag 21. juni 2014

Under fossefallet.



I en evig dur kaster elva seg ned den bratte fjellskråningen. I vassføyka sitter fossekallen og neier litt før den forsvinner inn under fossefallet. Der har den funnet et trygt sted å bygge reir. Snart er den på vei nedover elva igjen, travelt og pliktoppfyllende på jakt etter ny matforsyning til sultne unger i reiret.

I en lykkelig kombinasjon av et produktivt vassdrag og en dyktig jeger, tar det ikke lang tid å fylle nebbet med nymfer og andre godbiter fra elvebunnen. Resolutt flyr den opp elveleiet og forsvinner inn under fossefallet igjen.

Denne gangen tar den en kort pause i matauken. Den setter seg på en avsats i berget og synger litt. Knapt hørbart for et menneskeøre i den kraftige fosseduren. I noen hektiske vårdager er dette fossefallet verdens navle for to små nasjonalfugler og deres avkom.





fredag 13. juni 2014

På min barndoms stier



Det er månedsskifte mai-juni. Her på drøye femhundre meter over havet, er det fremdeles vår. På skogsmyrene lyser molteblomstene opp, det ser ut til å bli et bra molteår. Det er befriende lite mygg såpass tidlig på året.

En besværlig rygg tvinger meg til å slå leir i nærheten av skogsveien. Så får jeg heller ta korte turer i terrenget og se det litt an. Å gå i skog og mark er det beste jeg kan gjøre, men ryggen er såpass ustabil at det i verste fall bør være en retrettmulighet. Om enn det skulle være krypende på alle fire.




Naturen er på sitt mest intense nå. Fra alle kanter høres bjørkefinkens monotone ryyyyyy. Ute på myra har vipa allerede ruget frem unger og stresser rundt meg med sin kantete, vinglende flukt. Viiu viiu, roper den og følger meg til jeg er på trygg avstand fra ungene.

Elva Hulta renner gjennom disse skogsmyrene. Den har sitt utspring i den store Holtsjøen og renner ut i Gaula som igjen dør ut i Trondheimsfjorden. I et parti på rundt en kilometer er den stilleflytende. Langs dette partiet er det et yrende fugle og dyreliv. I tillegg til en rekke vadefugler og ender, yrer det av ulike arter småfugl. Her er mye elg og i de senere år har også beveren funnet sitt hjem her.



Fra beverens matbord.



Disse vårdagene tråkker jeg egentlig på mine barndoms stier. Her har jeg tilbrakt mye tid. Dette er kjente trakter. Det er rart med det, det rører ved noe dypt inne i sjela å rusle i gamle fotspor.
Kjente lukter, kjente tørrgadder, lavskrika som kommer deg i møte, slik den alltid har gjort.

Mens flaggspetten trommer og gluttsnipa kjefter ute på myra, fyrer jeg opp kaffebål og kjenner at jeg er mer enn tilfreds med tilværelsen. Fra her jeg sitter kan jeg se inn over et fjellparti. Der inne, fire kilomerers gange herfra ligger et lite fjellvann. Der vaker stor ørret. Brede rygger bryter vannflata mens den suger til seg klekkende innsekter i vannfilmen. Dit skulle jeg gjerne vært. For øyeblikket setter ryggen begrensninger men det kommer tider etter dette. Kanskje i løpet av sommeren.




Gulerle




Løvsangeren finner man overalt.



Fjellets førstesanger.







Med vennlige mjauelyder kommer lavskrika deg i møte.




Fjellfiol





Hvitveisen er fremdeles på sitt vakreste her oppe.