Mot natt

Det nærmer seg midnatt ved smålomtjønna. Begge foreldrene har forlatt ungene for å fange fisk. Vassflata er speilblank slik den ofte er på sein kveld. På motsatt bredd, knapt synbart i tussmørket ligger den ene ungen og sysler med sitt. Den er så forsiktig i bevegelsene, liksom redd for å uroe vassflata. Av og til dykker den, forsvinner fra min verden og inn i sin verden. Bryter vassflata igjen, elegant og vart. Rister litt i noe den fant før den uten hast svømmer utover tjønna og gradvis forsvinner ut av syne.
 

Ved smålomtjønna

Smålommen har hatt en vellykket hekkesesong. To unger svømmer sammen foreldrene på den idylliske tjønna. På den speilblanke vassflata øver de ivrig på take off, ikke bare lett med en tung og  klomsig kropp. Innimellom fanger de et eller annet spiselig, men stort sett legger de energi på å mase på foreldrene.

Jeg kan ikke annet enn å la meg imponere av elegansen til lommene i vannet. Med hodet litt løftet får de en litt nedlatende uttrykk. Av og til vender de undersiden mot deg og den snøhvite buken blir nærmest blendene. Ikke minst er det imponerende å betrakte foreldrene når de letter og lander. Det er en eksplosjon av fart og energi. En fantastisk fugl, smålommen.

Sammen en kamerat har jeg plassert to kamuflasjer på motsatt side av reiret. Vi har valgt ikke å fotografere lommen på reiret. Det blir derfor mange timer venting på at fuglene skal komme på fotohold. I går kveld og dag tidlig var det perfekte fotoforhold med flott lys og blikkstille vann. Med noen timers mellomrom var lommen innom og bød på muligheter for noen stemningsbilder.

Høytrykk på høytrykk

For en sommer vi har hatt. Høytrykk har avlastet høytrykk og dagtemperaturene har ligget stabilt langt oppe på tjuetallet. For oss som har valgt å slå rot på vestlandet blir slikt vær uvant kost. Å påstå at det blir i overkant mye blå himmel er kanskje litt drøyt, men for fisket hadde det nok gjort seg med noen solide regnbyger. Ørreten står dypt i kulpene og gisper etter oksygen, likegyldig til nymfer, tørrfluer, markklyser eller hva det måtte være av djevelskap du måtte prøve å servere.

Likevel, dagene er til å holde ut. Man kan jo legge bort fiskestanga og plukke frem en ikke alt for utslitt badeskjorts. Det blir heller ikke feil.

Tanker fra Nysætre.

I det jeg kommer opp på Nysætre på Dovrefjell, blir jeg møtt av heiloens melankolske fløyt fra setervollen.  Så uendelig vakker der den sitter med fremskutt bryst og ser på meg med svarte store øyne.Med jevne mellomrom plukker den opp godbiter fra setervollens overflod.

Jeg setter meg på en stein og nyter heiloens tilstedeværelse. Kjenner at denne fjellfuglen gir meg ro og ektefølt  lykke. Den spiller på noen strenger i sjela mi. Jeg vet hva det er. Det er en nostalgisk gjenkjennelse. En tankeflukt tilbake til Trøndelags fjellmyrer der jeg vandret i mine barne og ungdomsår. Så fort du kom opp fra dalføret og inn på de første myrene, ble du møtt av heiloens spede, monotone varselfløyt. Fra tue til tue løp den ved din side og varslet sin bekymring for unger og egg. Tidvis kunne det virke som om den fulgte deg hele dagen, ettersom den ble avløst av en artsfrende i det du satte dine ben inn på nytt territorium. Heiloen var en vesentlig del av min vandring i fjellheimen.

Egentlig er jeg ganske snever i min lidenskap for natur og friluftsliv. Det er den kortreiste naturopplevelsen som ligger mitt hjerte nær. Det kan jo virke både sært og navlebeskuende å la seg bergta av et tranepar som seiler inn over myra på hjemlige trakter, mens en tur til Hornborgasjøens tusentalls traner er mindre spennende. Tenk at det kan være dagens store høydepunkt å se vårens første kortnebbgjess trekke i plogformasjon over snøkledde fjelltopper. Kanskje er det slik at man bør skaffe seg et liv, eller kanskje er det netopp det man har gjort.

I all beskjenhet